Posted in Auckland, Australia, Familie, Fiji, Malariamedisin, Mt Yasur, New Zealand, Reise, Rotorua, Sydhavsøy, Sydney, Tonga, Vaksiner, Vanuatu, Vinter

Siste dager

Det har gått fort mot slutten de siste dagene. Vi har kost oss veldig på turen, til tross for noen sykdomsdager og noen uheldige bivirkninger fra malariamedisinen vi har tatt.

Her i Sydney har vi vært turister i Taronga Zoo i sammen med Hanne, og vi har møtt “gamle kjente” i fra Fiji. Nå er det siste kveld, og vi skal ta en siste shoppingrunde før vi tar oss en bedre middag og pakker ferdig. Avreise er i morgen kl 1500 lokal tid, og vi er hjemme i Norge igjen lørdag rundt lønsjtider, om alt går etter planen.

Når jetlag´en har gitt seg skal vi nok klare å komme med en oppsummeringspost for hele turen. Men inntil da får dere ha takk for følget og så sees vi hjemme i Norge om ikke så altfor lenge!

Margrete og Fredrik

 

Posted in Australia, Kakadue, Reise, Sydney, Vinter

Sydney

Som nevnt før, så bor vi ganske sentralt, og vi valgte å spasere ned til havna på formiddagen. Det er jo et eneste mål som gjelder når man er i Sydney, og har man ikke fått med seg det så har man ikke vært i Sydney. Og det er selvsagt operahuset. Vi rusler igjennom vakre Hyde Park på veien mot havna, skyskraperne rager høyt på vestsiden av parken og markerer grensen mot Central Business District.


Etter en god halvtime ser vi båtene og havet innerst i havnen, og bare minutter etterpå ser vi konturene av operahuset. “Alle” er på vei dit, jo nærmere vi kommer, jo flere og flere turister dukker opp, og alle går nesten i tog utover. 


For å få det bildet som vi “alle” har sett i fra postkort og billdebrev fra Sydney må vi ut på Mrs Macquarie’s Chair, en odde øst for operahuset, og derfra får vi se operahuset med den majestetiske Sydney Harbour Bridge i bakgrunnen.

_DSC6645.JPG

På veien ut dit gikk vi igjennom den botaniske hagen som er vel verdt et besøk i seg selv. Ikke minst på grunn av de halvtamme kakaduene som bor her.


Posted in Australia, Bondi Beach, Familie, Grensekontroll, Reise, Shopping, Sydney, Vinter

Velkomst Sydney

 Vi hadde begge sett på “Grensekontrollen” på TV Norge, og vi frykta det ville ta lang tid i fra landing til vi kunne komme oss til leiligheten. Det begynte dårlig, i det vi landet, og hadde takset til gaten vår, fikk vi beskjed om å forbli sittende. Det var 2 syke ombord, og vi måtte vente på at Australian Quarantine and Inspection Service skulle komme ombord og vurdere situasjonen. Vi frykta et øyeblikk at vi ville bli sendt tilbake til Vanuatu, det var vi ikke helt klare for. Etter noe tid kom det en representant og snakket med de syke, og etter noen få lange minutter, så ble de tatt hånd om og ført ut av flyet før vi kunne gå i land.

Vi måtte oppgi på ankomstskjemaet vårt en del ting. F.eks at vi hadde vært i nærheten av elver og eller ferskvann, om vi hadde med oss organisk materiale inn til landet eller om vi hadde utstyr / klær som kunne inneholde spor av jord eller lignende. Selv om vi hadde forberedt oss ved å kaste de gamle skoene og noen andre ting, så var det jo ting på lista vi måtte huke av for. Vi hadde både vimset igjennom elver og badet i en foss, samt vært dypt inne i jungelen noen dager. I tillegg så har vi noen suvenirer av treverk som måtte deklareres. Som sagt så gjort, og vi fikk en anmerkning på kortet og ble vist til en egen separat kø. Derfra ble vi spurt om hva vi ville deklarere, og så henvist til en egen skranke hvor vi måtte vise frem det vi hadde med oss. 2 sekunder senere så ble vi ønsket velkommen til Australia uten noe mere styr. Og derfra bar det i taxien videre til leiligheten. Under én time etter vi hadde landet var vi faktisk fremme i leiligheten!
Vi har leid en leilighet via AirBnB og vi liker denne ordningen. Vi bor i et område som heter Surry Hills. Det er rett utenfor Downtown Sydney, og det yrer av liv, restauranter, barer og shopping, men likevel er det deilig stille utenfor og rundt leiligheten. Vi gikk en tur og fikk handla inn litt greier til kjøleskapet, så vi har frokost, kald pils og vin. Verdt å notere seg at vinbutikkene her holder åpne til ni om kvelden (NB ikke mandager, da stenger de syv). Leiligheten er “ok”, og etter litt undersøkelser så finner vi ut at det ER vanlig med kalde bad! Og de som HAR varme i badegulvet, bruker det ikke engang! Det er kun enkle vindu, så umiddelbart etter at ovnen (som bråker noe sinnsykt) blir skrudd av, synker innetemperaturen til nivå med utetemperaturen. Det virker som om det ønskes å fryse her nede. Sydney er forøvrig på 21. plass (p.t.) over verdens dyreste byer, og etter å ha snakket med folk på boligjakt her så er jeg fornøyd med prisen vi har fått på leiligheten her denne uka.

Vi sov helt til klokka halv ni og vi fikk avtalt henting klokken 11. Da skulle kusina til Margrete, Hanne, som bor her i Sydney, komme og hente oss for å vise oss litt rundt. Ho kom som avtalt, så ikke noe Tonga-, Fiji-, Tannatime her altså! Vi dro først til Watson Bay,  som var et koselig, picturesque område nordøst for Sydney sentrum, ved innløpet til Sydney havn. Siden det var søndag formiddag var det tusenvis av folk ute for å slappe av i parkene her, lufte hunder, leke på lekeplassene, jogge, sykle eller møtes på de mange restaurantene her. Vi fant en restaurant ved vannkanten og hadde utsikt over byens skyline mens vi slappet av og koste oss med lunsj.


Videre gikk turen til den selvfølgelige destinasjonen Bondi Beach, bølgene var store her, men jeg hadde trodd at stranda var noe større. Det er vinter her, og temperaturen i lufta er 15-17 grader, men det var skremmende mange som skulle bade, uten våtdrakt. Men det viser seg at temperaturen i vannet er 20 grader, så da er de kanskje ikke så gærne allikevel. On a side note, vi observerte hverken Bondi Rescue eller Bondi Vet in action mens vi var der. Men vi fikk tatt noen bilder.


Strendene ligger på rekke og rad her i mellom klippeveggene, og de fleste strendene har enorme bølger som kommer rullende inn i fra havet. Så surfere overalt!
Så etter en lang dag med omvisning på øst-kysten, så skal vi nå gjøre oss klar for en tur ut for å spise. Ny oppdatering så snart vi har opplevd noe mer gøy!

Posted in Kannibal, Malaria, Malariamedisin, Reise, Snorkling, Sydhavsøy, Vanuatu

Siste dager i Port Vila

Vel “hjemme” på fantastiske Iririki Resort i havnebassenget i Port Vila har vi hatt noen late dager ved bassengkanten og på stranda. Vi sleit forstatt med dårlig matlyst og mageknip ifbm at vi måtte ta malariamedisinen noen dager til. 

Vi har derfor tatt det med ro og kost oss med snorkling og bading så godt det har latt seg gjøre. 


I tillegg har vi prøvd oss en tur innom Efate sin “blue lagoon”, men det passer seg nok best i solskinn. Noe av det som var positivt da været først ikke var på vår side, var at det var tropisk regn som var ganske varmt og deilig. Guiden vår kunne melde om følgende “fun fact” fra Vanuatu (eller “New Hebrides” som det het frem til 1980): Siste person som ble spist her var i 1969. Så det tok sin tid å få slutt på kannibalismen


Så vi dro heller hjem for å slappe av på verandaen og å ta livet helt med ro. Nå er det avreise Sydney i morgen, og til tross for litt kluss med leiligheten vår, så regner jeg med at det har ordnet seg så vi har en seng å sove i når vi kommer frem. 


Da blir det nok ingen oppdatering før søndagen igjen tenker jeg. 

Dvs, om flyet går… Nå har rullebanen vært stengt noen ganger mens vi har vært her pga. skader, og noen flyselskap har innstilt alle sine flygninger hit. Krysser fingrene!

Posted in Brexit, Frexit, Malaria, Mt Yasur, Reise, Starstruck, Tanna, Vanuatu, Vulkan

Tanna

Så var dagen kommet, avreise til øya Tanna, en av de sydligste øyene på Vanuatu. Vi hadde et fly som gikk 10:20, og Stuart på Coco Beach hjalp oss med både transport og å ta vare på en del ting for oss til vi kom tilbake. 

Innenlandsterminalen var fryktelig manuell, men vi fikk sjekket inn, til tross for manglende kø-kultur. Alle sneik i køen! Litt forbauset ble vi jo når folk ville ha med alt mulig som håndbagasje, deriblant macheter(!), men vi tenkte jo at sikkerhetskontrollen ville ordne opp i dette. 

Det ER ingen sikkerhetskontroll på innenriks!

Alle machetene ble lagt i oppbevaringshyllene over setene. 

Ankomst Tanna, flyturen var kort, bare 40 minutter. Det tok lenger tid å få bagasjen sin. 


Mike, eieren av Bungalowen vår, hadde fylt bilen med en velkomstkomite, og vi la i vei på de dårligste veiene vi (frem til da) noen gang hadde opplevd. 


Og på disse veiene skulle vi være i nesten 3 timer. Vi følte at vi var med i en episode av Top Gear siden det ristet hele tiden, og siden vi måtte stoppe og etterfylle radiatorvann på grunn av overoppheting. 

Underveis måtte vi stoppe for å bunkre opp med litt nødvendigheter. Og det er ikke Meny-butikker vi snakker om her. Ikke Rema engang. Faktisk ikke Brustadbu heller. Her snakker vi kiosken på campingplassen. Og de har nesten ingen ting å selge oss. Joda, cola og øl får vi. Og vann. Og tannpasta om man trenger det. Og brød og kjeks. Ikke rare utvalget altså. Etter en times tid, godt rystet, måtte vi på do. Og vi stoppa i en liten landsby med en 5-6 hus og fikk låne “do” der. Brekningsrefleksen til Fredrik fikk kjørt seg litt. 


Siste 4 km frem til bungalowen, så ble veiene verre. Mye verre. Alle 4 hjul måtte hjelpe til, i bratte bakker og igjennom elver. Det var en sann opplevelse! Her kjører Mike hver eneste dag, opptil flere ganger. 


Vel fremme og innlosjert blir vi servert en god, varm lønsj. Altfor mye mat selvfølgelig, men det gjør ikke noe. Deretter blir vi anbefalt å besøke vulkanen allerede første kveld. Vi pakker om bag og kler oss litt om og hiver oss i bilen igjen. Så bærer det over de jævlige veiene igjen og frem til inngangsporten til vulkanen. 


Vi løste billett, fikk en velkomstseremoni sammen med en 40-50 andre og ble kasta oppi noen busser. Å kalle det for buss er vel også å ta litt for hardt i. En gammel pickup med 4-hjulstrekk. De hadde montert noen løse planker å sitte på, men ikke noe å holde seg fast i. Så sikkerthetsgjennomgangen vi hadde først var vel helt unødvendig. 


Sjåførene raste oppover krøtterstiene som om de hadde stjålet bilene. Jeg fatter ikke at folk ikke dør på disse veiene! Mot toppen begynte det å sive damp ut av skråningene. 

Siste rest fra parkeringa var en kort gåtur rett oppover, det føltes i hvert fall slik. Da vi kom andpustne opp til krateret, var det bare et stort tomrom det velta røyk ut av. Med litt godvilje kunne vi se magma bli slengt hundrevis av meter til værs. Lyden var sinnsyk; dundring, tordning, hvesing og eksplosjoner. Vi ble guidet rundt halve kraterkanten, med flere stopp underveis. På noen av dem fikk vi all røyken i trynet, og vi lukta sur svovelpromp umiddelbart, mens på en annen fikk vi askeskya midt i trynet så vi knaska stein og blunka med sandpapir på innsiden av øyelokkene. På et annet kunne vi stirre uforstyrret ned i helvetes forgård. Det dundra og spruta magma opp etter fjellsidene i et sett. 


Mørket falt på, og fotomulighetene ble bedre. Det ble vanskelig å gå på den smale kraterkanten. Godt forberedt som vi var, så hadde vi med egne lommelykter. Vi kom litt bort fra de andre, dog vi var omtrent ved hvor vi kom opp. Fredrik fant et bra sted å ta foto fra, og koste seg. Margrete derimot ble litt redd fordi vi hadde mista gruppa vår, og dermed også for å miste bilen ned fra fjellet. Fredrik prøvde febrilsk å ta bilde av noen flere utbrudd, men fikk sporenstreks bedkjed om å bli med ned igjen før det ble helt andre utbrudd å ta bilder av!


Farvel Mt. Yasur; takk for denne gang! Det var fantastisk å møte deg! 

Det var bekmørk i bilen på vei ned igjen, og stjernene var mer synlige enn hva vi er vant med. Når vi kikket nøyere, så vi faktisk Melkeveien uten hjelpemidler. Da vi kom hjem til bungalowen, ble vi stående ute og bare stirre opp på stjernene og Melkeveien. 

Mesmerizing. 



Vi frykta lite søvn, men det ble ganske svalt på natta. Så det gikk greit, og buldringa fra vulkanen var heller ikke plagsom. 

Mandag 1. august skulle vi få være med på feiring av nasjonaldagen. Den var riktignok på lørdag, men ble flytta til mandag for at folk skulle få fri fra jobb (litt engelsk mentalitet der med tanke på “bank holidays”). Strengt tatt skulle vi feire en kombinasjon av både Brexit og Frexit siden det var uavhengighet fra England og Frankrike i 1980 som ble feiret. Det skulle være grilling, tale (av statsministeren må vite), flaggheising, fotball, korpsmusikk og stor festivitas! Vel og merke Tanna-time. Vi kom kl 10 og skulle bli henta kl 14:30. 

Det var masse folk i gaten, men det skjedde ikke en dritt. Vi var tørste og varme, og alt de hadde var appelsinsaft til 80 øre glasset. Så vi gikk en tur. Ettet en km eller så, så fant vi en “butikk”. Fikk ordna noe cola og pils; fant oss en rot å sitte på i vegkanten, i skyggen, og kosa oss. 


Rusla tilbake, og aktiviteten i landsbyen var lik null. Fatter ikke at vi måtte være så tidlig ute. Vi fant våre koreanske naboer og ble sittende sammen med dem. Vi var tomme for tema å prate om leeeeenge før festivitasen skulle begynne. Smalltalk er vi ikke så gode på! Etter ørtifjørt timer spraka det i en høytaler, og så ble den stille. KORPSMUSIKKEN var på vei! 

Alle stimlet seg ved siden av vegen for å bivåne paraden med korpsmusikk og SELVESTE statsministeren som skulle være med! Han satte i gang med talen sin som varte aaaaaltfor lenge, og selv om vi forsto bruddstykker av det han snakket om på Bislami, så er vi sikre på at han brukte order “blong” altfor mye, det er godt mulig dette ordet har mange flere betydninger enn vi har fått med oss. 

Da talen var over, ble flagget heist, i en bambuspåle…

Som i Norge på sommeren så spiste barna Mr. Freeze… Bare uten “freeze”


Nå var klokka blitt 14:30, og vi var slitne og ville hjem. Men Mike dukka ikke opp. Etter en halvtime fikk vi fatt i ham. Han hadde hatt noe biltrøbbel, men lovte å være på plass om 20 minutter. Needless to say, det gikk 2 timer fra vi skulle blitt henta. Tanna-time! Mer om det straks! 

Mens vi venta på å bli henta, fikk Margrete en større og større fanskare! Dette var tydligvis den aller første gangen de hadde sett e-sigg!


Siste dagen skulle vi besøke en lokal stamme, for å få en liten innføring i hvordan de lever. Det begynte rett og slett jævlig dårlig med at vi begge hadde fått en kraftig reaksjon på malariamedisinen vår. Vi var både kvalme og hadde mageknip i tillegg til at formen bare var på 10%. Vi spurte guiden vår om det var langt å gå, og det forsikret han oss om at det ikke var. Ti minutter! Fint! DET klarer vi! Det viste seg at etter 20 minutt, da var vi ikke halvveis engang.  Tanna-time!

Da vi var fremme, sleit vi begge veldig, og Fredrik måtte også spy en del. Vi var svimle og hadde det ikke spesielt bra da de fremførte lokale danser som de bruker i forbindelse med ulike ritualer, som f.eks omskjæring. 


Vi (Fredrik) prøve noe lokal mat laga av banan og kokos, men det falt ikke i god jord i magen. 

I tillegg fikk vi demonstrert ildopptenning (som gikk forbausende fort).


Og hvordan de lager en båre av blader, kun hjulpet av friksjonen mellom bladene (ref. To telefonkataloger som er flettet inni hverandre)!


Etter en helt forjævlig spasertur hjem, vi ble dårligere og dårligere begge to, (vi måtte ha ørten pauser), så slengte vi oss rett på senga. Vi lå der litt i feber, vrei oss, og hata. Ingen av oss sov spesielt godt siste natta siden vi sov så mye etter spaserturen. Vi skulle gjerne vært foruten denne opplevelsen. 

Om dere noen gang skulle forville dere til Tanna, så anbefaler jeg på det sterkeste å sjekke inn hos Mike! Han gjorde alt for at gjestene skulle ha det bra, og det må være det stedet med den aller beste utsikten til vulkanen, og alle utbruddene den har. I tillegg så får du sett Melkeveien uten hjelpemiddel! Det må også nevnes at alt man eier og har blir skittent her. Aske fra vulkanen faller ned over alt og gjør alt møkkete, hele tida!

Posted in Buss, Reise, Snorkling, Sydhavsøy, Vanuatu

Port Vila – et annerledesland

Nå har vi vært her 2 døgn, og vi skal videre til Tanna i morgen tidlig. Og i den forbindelse måtte jeg til sentrum for å handle noen nødvendigheter. Nå er det tilfeldigvis også nasjonaldag her i dag – eller “the 36th independence day” – noe i den duren, og det skaper jo noen utfordringer med tanke på åpne butikker. Jeg ble dog forsikret om, siden de hadde cruiseskip på besøk i dag, at det meste ville være åpent. Fullt så greit var det ikke.

La oss begynne fra morgenen av – etter en flott frokost, fikk jeg vite at “husbussen” skulle ta noen andre gjester til sentrum kl 11:30. Ok, jeg slenger meg med, og er ferdig kledd og klar for avreise ihht til “internasjonal” tid; dvs 11:30. Ingen buss kl 11:30.

Tenkte jo at det var en innslag av Fiji-time eller Tonga-time, så jeg stressa det ikke så mye. Rett før kl 12:00 ble de andre utålmodige og gikk for å klage. Bussjåføren vår svarer ikke – det antydes at han har vært på fest i går siden det var nasjonaldag i dag. Og for alle på Søre Sunnmøre så er dette en kjent problemstilling når vi tenker på våre 16. Mai. Uansett, ny buss på vei – “15 minutes”. Etter 14 minutter kom den første bussen vi hadde bestilt. Så da hoppa vi inn i bussen og la i vei på de dårlige veiene. Etter 8 meter kom da buss nr 2 som vi hadde bestilt. Etter litt kjekling  måtte vi da hoppe over i buss nr 2.


Kom meg til sentrum, og fant ut at det var altfor mye mennesker der. Og bråk, Og biler. Og busser. Og selgere. Det jeg trengte var; Lommelykt (det er ingen gatelys til og fra vulkanen vi skal besøke), munnbind (det er visstnok mye aske i lufta rundt en aktiv vulkan), mere hostesaft og en bag (vi må legge igjen en del vekt her på Efate pga vektrestriksjoner på flyet i morgen). Siden det var cruseskip-dag i dag så var apoteket åpnet, og der solgte de det meste over disk, brydde seg ikke spesielt med hverken resepter eller røde trekanter på produktene. Lommelykt derimot var det ingen som hadde, samtlige åpne turistbutikker solgte flagg (det var da tross alt nasjonaldag idag), saronger, shortser, t-skjorter, DVD kopier i dårlig omslag, hatter og solbriller. Fant heller ikke magneter eller postkort…. jeeeez. Etter mye trasking (ljuger litt nå – sentrum er bare 150 meter langt), så fant jeg en “kina-sjappe”, dvs en altmuligbutikk som har spesialisert seg i elektroniske duppedingser, hvor navnene på produktene var BSOE, YAMAAH, PHILLLIPS, SYNO, APLLE, og alle som jobbet der var kinesisk herkomst, og hadde derfor også lov å holde åpent på nasjonaldagen. Der fikk vi i hvert fall ordna lommelykter.

Så var det bussen hjem da… Jeg ringte bussjåfør Andrew på nummeret jeg hadde fått, og fikk beskjed om å vente i 15 minutter. Så jeg tok en ventepils.


Etter 25 minutter, hadde jeg enda hverken sett eller hørt noe, og ringte igjen, og igjen, og igjen… Null respons, og jeg begynte nå å få dårlig med strøm på fonen. Jeg sto i veikanten og så fortvilet til både høyre og venstre, og ikke en eneste buss i sikte… Vel det er vel ikke helt sant det heller, for 7 av 10 kjøretøy er “busser” her på Vanuatu.


Er det mere enn 5 seter, skriv en “B” på skiltet og  VIPPS så er du en buss. Om du er den første personen inn i bussen, så legger den rutetabellen akkurat slik den passer deg. “Bussen” stopper riktignok ved hver eneste person som står stille langs veien for å få flere passasjerer, men det må man leve med.

Og, selvsagt, så snart jeg hadde fått meg en ny “buss”, så ringer Andrew og lurer på hvor jeg er…

Så et LITT annerledesland syns jeg at det er.

Tilbake på Coco Beach ble det litt tid til snorkling i hvert fall.

Denne lille jævelen skulle passe på alle vennene sine, så den svømte rett opp til meg og beit meg i hånda! Tøff liten sak! På det første bildet suser han mot meg i og gjør seg klar for hogg, og på bilde nr 2, så har han gjort jobben og svømmer stolt tilbake til vennene sine.

DCIM100GOPROG0011065.

DCIM100GOPROG0011066.

Er for så vidt glad for at det ikke var denne karen som skulle yppe seg!

DCIM100GOPROG0010967.

Nå reiser vi til Tanna i morgen tidlig, og da kan det bli smått med oppdateringer på noen dager! So long!

 

 

 

Posted in Australia, Fiji, Hval, Knølhval, Reise, Starstruck, Sydhavsøy, Tonga, Vanuatu, Vinter

Welcome to Port Vila, Vanuatu

Dette er vel det landet vi er aller mest spent på. Mye fordi det ikke er verdens mest besøkte ferieland. Vi hadde knapt hørt om det da vi begynte å lete etter destinasjoner for turen vår, og at det i mange sammenhenger fremstår som et u-land. Pussig nok passa et stopp her ganske godt inn i flyrutene, og prismessig var det også helt innafor. Førsteinntrykket vårt var at topografien var annerledes enn Tonga (som var flat som en pannekake), og Fiji, som virket veldig tørr fra lufta, med brunt gress og fjellandskap. Her er det mye grønne åser, mye skog og mye jungel. Da vi kom ut av flyet slo varmen og fuktigheten i mot oss, og det kjentes mye varmere ut enn Fiji, til tross for at temperaturen her var noen grader lavere.

Flyplassen, var primitiv, som forventet. Ikke mange datamaskiner i passkontroll eller immigrasjonen her, så likt som Tonga.


Etter å ha lest om Vanuatu, så har vi sett at Taxier har prøvd å lure turister, så heldigvis fikk vi sjekket opp og avtalt pris på forhånd. Og vi ble i følge innehaveren på Coco Beach Resort ikke lurt.

Roaming fungerer ikke her, så vi har måttet gå til anskaffelse av egne SIM-kort, og vi kan nå være litt mere på nett enn tidligere. I tillegg har resorten gratis Wi-Fi, både på rommet, på stranda og ved baren.

Bungalowen vår er romslig, og med et helt ok bad. Det er myggnetting over alt, men noen småekle tusenbein har klart å finne veien inn på badet likevel. De er ikke plagsomme (enda).


Sto opp og spiste en deilig fruktfrokost, før vi skifta til badetøy. Det er korallbunn noen steder, så badesko er å anbefale. Det er ikke mange som bor her, så vi har nesten hele stedet for oss selv. Føler at vi er på enda en paradisøy.


Det er også mye liv i havet her, mye fargefull småfisk, konkylier og det er hvaler her også. Jeg drista meg til en kajakktur da en passerte rett utenfor her. Pulsen ble ganske høy når den kom opp bare få meter fra meg. Jeg følte meg ikke spesielt stor ved siden av den. Majestetisk møte!