Posted in Kannibal, Malaria, Malariamedisin, Reise, Snorkling, Sydhavsøy, Vanuatu

Siste dager i Port Vila

Vel “hjemme” på fantastiske Iririki Resort i havnebassenget i Port Vila har vi hatt noen late dager ved bassengkanten og på stranda. Vi sleit forstatt med dårlig matlyst og mageknip ifbm at vi måtte ta malariamedisinen noen dager til. 

Vi har derfor tatt det med ro og kost oss med snorkling og bading så godt det har latt seg gjøre. 


I tillegg har vi prøvd oss en tur innom Efate sin “blue lagoon”, men det passer seg nok best i solskinn. Noe av det som var positivt da været først ikke var på vår side, var at det var tropisk regn som var ganske varmt og deilig. Guiden vår kunne melde om følgende “fun fact” fra Vanuatu (eller “New Hebrides” som det het frem til 1980): Siste person som ble spist her var i 1969. Så det tok sin tid å få slutt på kannibalismen


Så vi dro heller hjem for å slappe av på verandaen og å ta livet helt med ro. Nå er det avreise Sydney i morgen, og til tross for litt kluss med leiligheten vår, så regner jeg med at det har ordnet seg så vi har en seng å sove i når vi kommer frem. 


Da blir det nok ingen oppdatering før søndagen igjen tenker jeg. 

Dvs, om flyet går… Nå har rullebanen vært stengt noen ganger mens vi har vært her pga. skader, og noen flyselskap har innstilt alle sine flygninger hit. Krysser fingrene!

Advertisements
Posted in Brexit, Frexit, Malaria, Mt Yasur, Reise, Starstruck, Tanna, Vanuatu, Vulkan

Tanna

Så var dagen kommet, avreise til øya Tanna, en av de sydligste øyene på Vanuatu. Vi hadde et fly som gikk 10:20, og Stuart på Coco Beach hjalp oss med både transport og å ta vare på en del ting for oss til vi kom tilbake. 

Innenlandsterminalen var fryktelig manuell, men vi fikk sjekket inn, til tross for manglende kø-kultur. Alle sneik i køen! Litt forbauset ble vi jo når folk ville ha med alt mulig som håndbagasje, deriblant macheter(!), men vi tenkte jo at sikkerhetskontrollen ville ordne opp i dette. 

Det ER ingen sikkerhetskontroll på innenriks!

Alle machetene ble lagt i oppbevaringshyllene over setene. 

Ankomst Tanna, flyturen var kort, bare 40 minutter. Det tok lenger tid å få bagasjen sin. 


Mike, eieren av Bungalowen vår, hadde fylt bilen med en velkomstkomite, og vi la i vei på de dårligste veiene vi (frem til da) noen gang hadde opplevd. 


Og på disse veiene skulle vi være i nesten 3 timer. Vi følte at vi var med i en episode av Top Gear siden det ristet hele tiden, og siden vi måtte stoppe og etterfylle radiatorvann på grunn av overoppheting. 

Underveis måtte vi stoppe for å bunkre opp med litt nødvendigheter. Og det er ikke Meny-butikker vi snakker om her. Ikke Rema engang. Faktisk ikke Brustadbu heller. Her snakker vi kiosken på campingplassen. Og de har nesten ingen ting å selge oss. Joda, cola og øl får vi. Og vann. Og tannpasta om man trenger det. Og brød og kjeks. Ikke rare utvalget altså. Etter en times tid, godt rystet, måtte vi på do. Og vi stoppa i en liten landsby med en 5-6 hus og fikk låne “do” der. Brekningsrefleksen til Fredrik fikk kjørt seg litt. 


Siste 4 km frem til bungalowen, så ble veiene verre. Mye verre. Alle 4 hjul måtte hjelpe til, i bratte bakker og igjennom elver. Det var en sann opplevelse! Her kjører Mike hver eneste dag, opptil flere ganger. 


Vel fremme og innlosjert blir vi servert en god, varm lønsj. Altfor mye mat selvfølgelig, men det gjør ikke noe. Deretter blir vi anbefalt å besøke vulkanen allerede første kveld. Vi pakker om bag og kler oss litt om og hiver oss i bilen igjen. Så bærer det over de jævlige veiene igjen og frem til inngangsporten til vulkanen. 


Vi løste billett, fikk en velkomstseremoni sammen med en 40-50 andre og ble kasta oppi noen busser. Å kalle det for buss er vel også å ta litt for hardt i. En gammel pickup med 4-hjulstrekk. De hadde montert noen løse planker å sitte på, men ikke noe å holde seg fast i. Så sikkerthetsgjennomgangen vi hadde først var vel helt unødvendig. 


Sjåførene raste oppover krøtterstiene som om de hadde stjålet bilene. Jeg fatter ikke at folk ikke dør på disse veiene! Mot toppen begynte det å sive damp ut av skråningene. 

Siste rest fra parkeringa var en kort gåtur rett oppover, det føltes i hvert fall slik. Da vi kom andpustne opp til krateret, var det bare et stort tomrom det velta røyk ut av. Med litt godvilje kunne vi se magma bli slengt hundrevis av meter til værs. Lyden var sinnsyk; dundring, tordning, hvesing og eksplosjoner. Vi ble guidet rundt halve kraterkanten, med flere stopp underveis. På noen av dem fikk vi all røyken i trynet, og vi lukta sur svovelpromp umiddelbart, mens på en annen fikk vi askeskya midt i trynet så vi knaska stein og blunka med sandpapir på innsiden av øyelokkene. På et annet kunne vi stirre uforstyrret ned i helvetes forgård. Det dundra og spruta magma opp etter fjellsidene i et sett. 


Mørket falt på, og fotomulighetene ble bedre. Det ble vanskelig å gå på den smale kraterkanten. Godt forberedt som vi var, så hadde vi med egne lommelykter. Vi kom litt bort fra de andre, dog vi var omtrent ved hvor vi kom opp. Fredrik fant et bra sted å ta foto fra, og koste seg. Margrete derimot ble litt redd fordi vi hadde mista gruppa vår, og dermed også for å miste bilen ned fra fjellet. Fredrik prøvde febrilsk å ta bilde av noen flere utbrudd, men fikk sporenstreks bedkjed om å bli med ned igjen før det ble helt andre utbrudd å ta bilder av!


Farvel Mt. Yasur; takk for denne gang! Det var fantastisk å møte deg! 

Det var bekmørk i bilen på vei ned igjen, og stjernene var mer synlige enn hva vi er vant med. Når vi kikket nøyere, så vi faktisk Melkeveien uten hjelpemidler. Da vi kom hjem til bungalowen, ble vi stående ute og bare stirre opp på stjernene og Melkeveien. 

Mesmerizing. 



Vi frykta lite søvn, men det ble ganske svalt på natta. Så det gikk greit, og buldringa fra vulkanen var heller ikke plagsom. 

Mandag 1. august skulle vi få være med på feiring av nasjonaldagen. Den var riktignok på lørdag, men ble flytta til mandag for at folk skulle få fri fra jobb (litt engelsk mentalitet der med tanke på “bank holidays”). Strengt tatt skulle vi feire en kombinasjon av både Brexit og Frexit siden det var uavhengighet fra England og Frankrike i 1980 som ble feiret. Det skulle være grilling, tale (av statsministeren må vite), flaggheising, fotball, korpsmusikk og stor festivitas! Vel og merke Tanna-time. Vi kom kl 10 og skulle bli henta kl 14:30. 

Det var masse folk i gaten, men det skjedde ikke en dritt. Vi var tørste og varme, og alt de hadde var appelsinsaft til 80 øre glasset. Så vi gikk en tur. Ettet en km eller så, så fant vi en “butikk”. Fikk ordna noe cola og pils; fant oss en rot å sitte på i vegkanten, i skyggen, og kosa oss. 


Rusla tilbake, og aktiviteten i landsbyen var lik null. Fatter ikke at vi måtte være så tidlig ute. Vi fant våre koreanske naboer og ble sittende sammen med dem. Vi var tomme for tema å prate om leeeeenge før festivitasen skulle begynne. Smalltalk er vi ikke så gode på! Etter ørtifjørt timer spraka det i en høytaler, og så ble den stille. KORPSMUSIKKEN var på vei! 

Alle stimlet seg ved siden av vegen for å bivåne paraden med korpsmusikk og SELVESTE statsministeren som skulle være med! Han satte i gang med talen sin som varte aaaaaltfor lenge, og selv om vi forsto bruddstykker av det han snakket om på Bislami, så er vi sikre på at han brukte order “blong” altfor mye, det er godt mulig dette ordet har mange flere betydninger enn vi har fått med oss. 

Da talen var over, ble flagget heist, i en bambuspåle…

Som i Norge på sommeren så spiste barna Mr. Freeze… Bare uten “freeze”


Nå var klokka blitt 14:30, og vi var slitne og ville hjem. Men Mike dukka ikke opp. Etter en halvtime fikk vi fatt i ham. Han hadde hatt noe biltrøbbel, men lovte å være på plass om 20 minutter. Needless to say, det gikk 2 timer fra vi skulle blitt henta. Tanna-time! Mer om det straks! 

Mens vi venta på å bli henta, fikk Margrete en større og større fanskare! Dette var tydligvis den aller første gangen de hadde sett e-sigg!


Siste dagen skulle vi besøke en lokal stamme, for å få en liten innføring i hvordan de lever. Det begynte rett og slett jævlig dårlig med at vi begge hadde fått en kraftig reaksjon på malariamedisinen vår. Vi var både kvalme og hadde mageknip i tillegg til at formen bare var på 10%. Vi spurte guiden vår om det var langt å gå, og det forsikret han oss om at det ikke var. Ti minutter! Fint! DET klarer vi! Det viste seg at etter 20 minutt, da var vi ikke halvveis engang.  Tanna-time!

Da vi var fremme, sleit vi begge veldig, og Fredrik måtte også spy en del. Vi var svimle og hadde det ikke spesielt bra da de fremførte lokale danser som de bruker i forbindelse med ulike ritualer, som f.eks omskjæring. 


Vi (Fredrik) prøve noe lokal mat laga av banan og kokos, men det falt ikke i god jord i magen. 

I tillegg fikk vi demonstrert ildopptenning (som gikk forbausende fort).


Og hvordan de lager en båre av blader, kun hjulpet av friksjonen mellom bladene (ref. To telefonkataloger som er flettet inni hverandre)!


Etter en helt forjævlig spasertur hjem, vi ble dårligere og dårligere begge to, (vi måtte ha ørten pauser), så slengte vi oss rett på senga. Vi lå der litt i feber, vrei oss, og hata. Ingen av oss sov spesielt godt siste natta siden vi sov så mye etter spaserturen. Vi skulle gjerne vært foruten denne opplevelsen. 

Om dere noen gang skulle forville dere til Tanna, så anbefaler jeg på det sterkeste å sjekke inn hos Mike! Han gjorde alt for at gjestene skulle ha det bra, og det må være det stedet med den aller beste utsikten til vulkanen, og alle utbruddene den har. I tillegg så får du sett Melkeveien uten hjelpemiddel! Det må også nevnes at alt man eier og har blir skittent her. Aske fra vulkanen faller ned over alt og gjør alt møkkete, hele tida!