Epilog

Vi har nå vært hjemme i to uker, og vi har fått fordøyd inntrykkene ganske så bra. Så da er det på tide med en liten oppsummering.

Vi har som dere følgere har fått være med på, opplevd mye forskjellig. På både godt å vondt…

Dårligste opplevelse:

Margrete: Generelt var det vel å være syk stort sett hele turen, på den ene eller andre måten. Men om jeg skal plukke ut én opplevelse, må det nesten bli den dagen på Tanna da vi gikk i det som virket som timesvis i jungelen med magekramper og feber i førti graders varme, høy luftfuktighet og uten kald drikke for å se på landsbyboere i bastskjørt trampe litt rundt i en sirkel og prøve å prakke på oss diverse hjemmelaga gjenstander av varierende kvalitet. Pauseinnslagene i oppvisningen var Fredrik som sto og spydde i buskene…

Fredrik: tja, bivirkninger av malariamedisinen kommer høyt opp på lista, men et panikkartet angstanfall som følge av klaustrofobi på flyet hjem vinner nok for min del.

Kjedeligste opplevelse:

Margrete: Alle flyturene og medfølgende venting på ulike flyplasser var ganske kjedelig for min del, selv om vi gjorde så godt vi kunne for å kose oss også på disse delene av turen.

Fredrik: 4 timers busstur i rushtrafikk med rennende nese og gryende forkjølelse! Auckland sine pendlere må elske trafikken sin!

Dårligste service:

Margrete: Det var ikke det at de ikke var serviceinnstilte på Tanoa International Hotel på Fiji, det var det at de ikke skjønte hva vi sa! Det førte til flere “god dag, mann – økseskaft”-samtaler og at vi til slutt ga helt opp å forsøke å få den maten vi hadde bestilt, og heller var takknemlige over at det dukket opp noe i det hele tatt…

Fredrik: Tonga, by a longshot! Nesten to timer i fra bestilling av mat til den kom!

Beste service:

Margrete: På det ellers nokså triste stedet Golden Point Resort på Fiji gjorde vår sjarmerende bartender alt han kunne for at vi skulle glemme den fargeløse utsikten og intense kloakklukten. Han skjønte at det var viktig at drinkene kom på løpende bånd, og holdt til og med baren oppe halvannen time lenger enn han strengt tatt hadde lov til for å forsøke å gjøre vårt inntrykk av stedet bedre, og det fungerte!

Fredrik: dette er litt trist, men på flyene til New Zealand Air hvor man kunne bestille alt på touchscreen’en og så var drinken på plass etter 10 sekund.

Verst mat:

Margrete: Nesten all maten i Port Vila, dessverre… Hang nok delvis sammen med at jeg var så kvalm mens vi var der, men da hjelper det ikke akkurat at hverken pizza, burger eller hvitløksbrød ligner på eller smaker som forventet.

Fredrik: Port Vila, Vanuatu hadde en restaurant som serverte noe makkverk ingen av oss klarte å putte i kjeften. Hverken burgeren eller pizzaen var spiselig!

Best mat:

Fredrik: Vanskelig, men det står mellom to steder; Pig and Whistle som laga awesome pub-mat på New Zealand, og den japanske på Fiji som laga himmelsk mat, men som ikke klarte å servere alle rettene på en gang som vi ba om.

Margrete: Her slenger jeg meg på Fredrik. Det var helt klart de beste matopplevelsene. For ikke å glemme taco-kveld hos Hanne og Nav!

Verste drikk:

Margrete: Det må være det sølevannet jeg fikk servert som “Mohito” i baren på Sky Tower i Auckland, NZ. Helt umulig å drikke opp!

Fredrik: På Tanna var det ikke kald drikke å oppdrive, så alt vi drakk der… Blandt annet noe dårlig øl fra Solomon-øyene

Beste drikk:

Margrete: Jeg elsker jo drikke med kullsyre (først og fremst cola light og øl), men da jeg ble så dårlig i magen i Vanuatu, noe som vedvarte også i Sydney, fikk jeg skikkelige magesmerter av boblene og måtte finne andre alternativer. Og det var ikke så lett! Så da jeg fikk servert noen nydelige Margaritaer på puben på Kirribilli Hotel, Milson’s Point, Sydney, var jeg vel så nær drikkehimmelen jeg kom på turen… 😀

Fredrik: På vei til flyplassen på Tanna fant vi en butikk som solgte kald øl fra NZ. Etter 3 dager uten kald drikke… Jeeeez

Verste dyremøte:

Margrete: Det ble ikke så mange ekle møter med insekter på turen som jeg hadde forventa, men fluene på Tanna var skikkelig irriterende!

Fredrik: Tusenbeina på badet på Coco Beach Resort i Port Vila var ekkelt.

Beste dyremøte:

Margrete: Helt klart å sitte med en kakadue i håret, en på skulderen og en på armen som alle spiste ut av hånda mi! Var helt fantastisk å kjenne kakaduer lande i hårtoppen min!

Fredrik: En knølhval som kom for å hilse på meg trumfer alt her

Verste sted å bo:

Margrete: Selv om bartenderen gjorde så godt han kunne, var det nok Golden Point Resort. Det var ikke pent der, lukta dritt, var ekstremt bråkete på rommet på grunn av all tungtrafikken som dundra forbi og jeg sov i ei seng som var så hard at jeg seriøst vurderte om gulvet var mer komfortabelt… Skikkelig drittsted.

Fredrik: Tanna; de hadde ingenting der. Ikke noe kaldt vann en gang når vi var syke.

Mest spesielle sted å bo:

Margrete: Helt klart Robinson Crusoe Island! Ekte paradisøy. Vi bodde i en bitteliten bungalow der det ikke var plass til mer enn én av koffertene våre i tillegg til senga. Do og dusj var i et eget bygg ved siden av som vi delte med en hytte til, og på hele øya var det bare regnvann som vannkilde. Ellers bare sand og palmer. Fantastisk, men det holdt med én natt.

Fredrik: Coco Beach! Med alle gjestene på badet, samt at det var åpent mellom toalett og soverom/stue gjorde toalettbesøkene spesielle! Ihvertfall siden vi hadde litt mageproblemer da vi var her.

Beste sted å bo:

Fredrik: De stedene hvor det var en skikkelig dusj og en deilig seng; så Tanoa hotell på Fiji og Iririki Resort på Vanuatu!

Margrete: Som Fredrik skriver så ble vi etter hvert ekstremt opptatt av å få dusja skikkelig, i og med at de fleste badene var så som så. Tanoa og Iririki var uslåelige der.

Turens høydepunkt:

Margrete: Veldig vanskelig, for det var så mange opplevelser som var store. Men jeg er veldig glad for at jeg, på tross av at jeg ikke hadde sovet noen ting, kom meg ut til Schooner Island, Fiji! Det ble en helt paradisisk dag 🙂

Fredrik: Sett bort i fra at vi har vært på BRYLLUPsreise, som er et høydepunkt i seg selv. Så må jeg si at møtet med vulkanen Mt. Yasur var helt sinnsykt! Både på nært hold og utsikten vi hadde i fra bungalowen var awesome!

Mest spesielle opplevelse:

Margrete: Det var nok nasjonaldagsfeiringa på Tanna. Ligna ikke på noe annet jeg har opplevd. Bortsett fra 17. mai.

Fredrik: Å ankomme resorten på Tonga, for så å få vite at bookingen vår ikke var i orden fordi eieren hadde vært på rehab når vi hadde booket.

Mest irriterende opplevelse:

Margrete og Fredrik: Det helt klart mest irriterende var den kinesiske turisten som nekta å være stille i kiwifugl-huset, selv om det sto masse skilt. Og selv om jeg sa “hysj” sikkert tusen ganger, mer og mer aggressivt…

 

Rareste folk:

Margrete: Kinesiske turister.

Fredrik: Det Margrete sa…

Mest for pengene:

Margrete og Fredrik: Busturen fra Auckland til Rotorua! En flott bussjåfør som også fungerte som guide. Han hadde vært bussjåfør i omtrent samtlige land i hele verden, også Norge. I tillegg var turen proppet med aktiviteter. Glowworm cave, Maori-landsby, varme kilder og geysirer og en bondegård med omvisning og demonstrasjon av både saueklipp og sauegjeting med hund.

Mest overprisa:

Margrete: Hobbiton. Punktum.

Fredrik: Gavebutikken på Hobbiton! Galskap!

Verste kulturopplevelse:

Fredrik: Vi har sett MYE lokal dans, og vi har sett mye bra dans. Mye av dansen har lignet på hverandre i de ulike landene, men de på Tonga tok litt kaka i mine øyne. Av de 14 på scena, så var det bare halvparten som dansa, damene sto bare helt i ro og “smurte inn hendene” med noe… I tillegg så var alle på scena innsmurt i olje, og det betydde visstnok at publikum skulle komme opp, midt i dansene, å klistre penger i oljen. Og dette medførte jo selvsagt at danserne kom ut av det, gang på gang! Håpløst!

Margrete: Det Fredrik skreiv.

Beste kulturopplevelse:

Margrete: Forestillinga på Robinson Crusoe Island! Mye bra dansing og mer eller mindre kontrollert lek med ild. Fascinerende.

Fredrik: Et besøk i Maori-landsbyen på New Zealand var bra. Vi fikk et godt innblikk i både kultur, mat, musikk, dans og virke til Maoriene.

Minst entusiastiske guide:

Margrete og Fredrik: Helt klart på Fiji. Guiden var hyggelig, og likte å feste med de andre ungdommene. Men helt om natten betydde trøtt om dagen, så på bussturene vi hadde på dagtid ble det lite guiding og mye snorking…

Mest entusiastiske guide:

Margrete: Det var nok gutten som viste oss rundt på Hobbiton. Han var så ivrig at det nesten smitta over på oss som bare var sånn passe interessert i Ringenes herre fra før av. Han snakka i fistel og fekta og pjeiva og gjenfortalte stort sett hver eneste scene i alle filmene med “fun facts” og det hele. Det så ut til at opplevelsen nådde orgasmiske nivåer for de største nerdene.

Fredrik: Bussjåføren vi hadde i fra Auckland til Rotorua. Han kunne alt om alt, og delte det villig vekk, hele tiden! Han prata non-stop, og omtrent alt var interessant!

Verste turistfelle:

Margrete: Sky Tower, Auckland, NZ. Utsikten var jo helt fantastisk, og det var gøy at det var glassgulv enkelte steder. Men det var umulig å få tatt gode bilder på grunn av flombelysningen inne, og så trakk naturligvis nevnte dårlige bar-opplevelse kraftig ned.

Fredrik: Hobbiton! Stedet var kult og alt det der, men prisene i gavebutikken var hinsides! En halvliter suvenir-øl til 150 kr og en vinflaske til over 300 kr! Galskap når det bare smakte “sånn passe”!

Beste turistfelle:

Margrete og Fredrik: Robinson øya på Fiji, alt kosta ekstra, og det var forbudt med medbrakt. I tillegg var vi pålagt å betale ekstra for noe greier vi ikke skjønte hva var. Siden de hadde monopol på øya måtte vi også handle alt fra de. Tross alt dette så var det et fantastisk sted å være, og vi kosa oss hele tida!

Hvor du ikke trenger å reise fordi vi har vært der og sjekket om det var verdt et besøk:

Fredrik: Tonga, og hovedøya Efate. Det er lite turistvennlig (enda). Vi hadde en “ok” resort, men å være der hele tiden er jo tåpelig når man reiser så langt på tur. Da må man oppleve noe også syns jeg, og det var vanskelig på Tonga siden det var lite turistifsert. I tillegg så var de ikke så flinke til å ta vare på de severdighetene de hadde. F.eks var grotta vi var nede i “ødelagt” av at alle som tar turen ned i den, tar på grotteveggene. Tar man på de, så skifter de farge til sort pga fettet i fingrene våre.

Margrete: Helt klart Tonga, ja. Det var vanskelig både å få tatt ut penger og å få kjøpt det man trengte. Sightseeinga var heller ikke det store. Men temperaturen var veldig behagelig, både på land og i vannet. Og det meste var rimelig. Likevel, hvis du ikke er surfer-hippie som liker å plukke din egen lunsj, velg en annen øystat.

Dette stedet burde du sette på din bucket-list:

Margrete: Tanna var det mest spesielle stedet vi dro til. På mange måter det verste stedet vi var (dårlige toalett- og dusjforhold, ingen aircondition, mye fluer, alt for langt til alt, dårlige veier, ingen kjøleskap og følgelig ikke kald drikke å oppdrive, osv.), men utsikten til vulkanen fra bungalowen og møtene med lokalbefolkningen veide opp for alt det. Nesten. De første to dagene.

Fredrik: Selv om jeg aldri vil dra dit igjen, så vil jeg si at å få gå på en aktiv vulkan, mens den har utbrudd, er helt sinnsykt kult! Så et besøk til Tanna på Vanuatu burde alle gjøre!

Største nedtur:

Margrete: Varme kilder i Roturua. Først var det lite spektakulært å se dem, for mye gjerder for langt unna og et lite område. Så bada vi i kildene på spa, og det var mer som svømmehall med varmt vann. Ikke det at noe av det var en dårlig opplevelse i og for seg, men jeg hadde høye forventninger etter Island, så derfor litt nedtur.

Fredrik: Jeg hadde til og med booket en liten omvei hjem for å fly Airbus 380, verdens største passasjerfly! Det viste seg å være både trangt og jævlig! Jeg trodde også virkelig at det skulle være mer luksuriøst, men det virka mer shabby.

Største opptur:

Margrete: Heritage Hotel, Auckland. Vi fikk en kjempestor suite, med egen stue og kjøkken! I tillegg var bygget ekte art deco fra 1920-tallet, og vi fikk smiska oss til å få komme inn i den store salen man kan leie til brylluper og andre festlige anledninger. Det var nydelig renovert og de originale detaljene tatt vare på, i tillegg til at utsikten var upåklagelig. Vakkert!

Fredrik: Ankomst Sydney! Etter å ha sett utallige episoder av Grensevaktene på TV Norge så frykta vi at vi ville bli stående der i timesvis. Så siden det da tok under en time i fra vi landa til vi var i leiligheten vår var helt klart et høydepunkt.

Siste dager

Det har gått fort mot slutten de siste dagene. Vi har kost oss veldig på turen, til tross for noen sykdomsdager og noen uheldige bivirkninger fra malariamedisinen vi har tatt.

Her i Sydney har vi vært turister i Taronga Zoo i sammen med Hanne, og vi har møtt “gamle kjente” i fra Fiji. Nå er det siste kveld, og vi skal ta en siste shoppingrunde før vi tar oss en bedre middag og pakker ferdig. Avreise er i morgen kl 1500 lokal tid, og vi er hjemme i Norge igjen lørdag rundt lønsjtider, om alt går etter planen.

Når jetlag´en har gitt seg skal vi nok klare å komme med en oppsummeringspost for hele turen. Men inntil da får dere ha takk for følget og så sees vi hjemme i Norge om ikke så altfor lenge!

Margrete og Fredrik

 

Sydney

Som nevnt før, så bor vi ganske sentralt, og vi valgte å spasere ned til havna på formiddagen. Det er jo et eneste mål som gjelder når man er i Sydney, og har man ikke fått med seg det så har man ikke vært i Sydney. Og det er selvsagt operahuset. Vi rusler igjennom vakre Hyde Park på veien mot havna, skyskraperne rager høyt på vestsiden av parken og markerer grensen mot Central Business District.

Etter en god halvtime ser vi båtene og havet innerst i havnen, og bare minutter etterpå ser vi konturene av operahuset. “Alle” er på vei dit, jo nærmere vi kommer, jo flere og flere turister dukker opp, og alle går nesten i tog utover. 

For å få det bildet som vi “alle” har sett i fra postkort og billdebrev fra Sydney må vi ut på Mrs Macquarie’s Chair, en odde øst for operahuset, og derfra får vi se operahuset med den majestetiske Sydney Harbour Bridge i bakgrunnen.

På veien ut dit gikk vi igjennom den botaniske hagen som er vel verdt et besøk i seg selv. Ikke minst på grunn av de halvtamme kakaduene som bor her.

Velkomst Sydney

 Vi hadde begge sett på “Grensekontrollen” på TV Norge, og vi frykta det ville ta lang tid i fra landing til vi kunne komme oss til leiligheten. Det begynte dårlig, i det vi landet, og hadde takset til gaten vår, fikk vi beskjed om å forbli sittende. Det var 2 syke ombord, og vi måtte vente på at Australian Quarantine and Inspection Service skulle komme ombord og vurdere situasjonen. Vi frykta et øyeblikk at vi ville bli sendt tilbake til Vanuatu, det var vi ikke helt klare for. Etter noe tid kom det en representant og snakket med de syke, og etter noen få lange minutter, så ble de tatt hånd om og ført ut av flyet før vi kunne gå i land.

Vi måtte oppgi på ankomstskjemaet vårt en del ting. F.eks at vi hadde vært i nærheten av elver og eller ferskvann, om vi hadde med oss organisk materiale inn til landet eller om vi hadde utstyr / klær som kunne inneholde spor av jord eller lignende. Selv om vi hadde forberedt oss ved å kaste de gamle skoene og noen andre ting, så var det jo ting på lista vi måtte huke av for. Vi hadde både vimset igjennom elver og badet i en foss, samt vært dypt inne i jungelen noen dager. I tillegg så har vi noen suvenirer av treverk som måtte deklareres. Som sagt så gjort, og vi fikk en anmerkning på kortet og ble vist til en egen separat kø. Derfra ble vi spurt om hva vi ville deklarere, og så henvist til en egen skranke hvor vi måtte vise frem det vi hadde med oss. 2 sekunder senere så ble vi ønsket velkommen til Australia uten noe mere styr. Og derfra bar det i taxien videre til leiligheten. Under én time etter vi hadde landet var vi faktisk fremme i leiligheten!
Vi har leid en leilighet via AirBnB og vi liker denne ordningen. Vi bor i et område som heter Surry Hills. Det er rett utenfor Downtown Sydney, og det yrer av liv, restauranter, barer og shopping, men likevel er det deilig stille utenfor og rundt leiligheten. Vi gikk en tur og fikk handla inn litt greier til kjøleskapet, så vi har frokost, kald pils og vin. Verdt å notere seg at vinbutikkene her holder åpne til ni om kvelden (NB ikke mandager, da stenger de syv). Leiligheten er “ok”, og etter litt undersøkelser så finner vi ut at det ER vanlig med kalde bad! Og de som HAR varme i badegulvet, bruker det ikke engang! Det er kun enkle vindu, så umiddelbart etter at ovnen (som bråker noe sinnsykt) blir skrudd av, synker innetemperaturen til nivå med utetemperaturen. Det virker som om det ønskes å fryse her nede. Sydney er forøvrig på 21. plass (p.t.) over verdens dyreste byer, og etter å ha snakket med folk på boligjakt her så er jeg fornøyd med prisen vi har fått på leiligheten her denne uka.

Vi sov helt til klokka halv ni og vi fikk avtalt henting klokken 11. Da skulle kusina til Margrete, Hanne, som bor her i Sydney, komme og hente oss for å vise oss litt rundt. Ho kom som avtalt, så ikke noe Tonga-, Fiji-, Tannatime her altså! Vi dro først til Watson Bay,  som var et koselig, picturesque område nordøst for Sydney sentrum, ved innløpet til Sydney havn. Siden det var søndag formiddag var det tusenvis av folk ute for å slappe av i parkene her, lufte hunder, leke på lekeplassene, jogge, sykle eller møtes på de mange restaurantene her. Vi fant en restaurant ved vannkanten og hadde utsikt over byens skyline mens vi slappet av og koste oss med lunsj.

Videre gikk turen til den selvfølgelige destinasjonen Bondi Beach, bølgene var store her, men jeg hadde trodd at stranda var noe større. Det er vinter her, og temperaturen i lufta er 15-17 grader, men det var skremmende mange som skulle bade, uten våtdrakt. Men det viser seg at temperaturen i vannet er 20 grader, så da er de kanskje ikke så gærne allikevel. On a side note, vi observerte hverken Bondi Rescue eller Bondi Vet in action mens vi var der. Men vi fikk tatt noen bilder.

Strendene ligger på rekke og rad her i mellom klippeveggene, og de fleste strendene har enorme bølger som kommer rullende inn i fra havet. Så surfere overalt!
Så etter en lang dag med omvisning på øst-kysten, så skal vi nå gjøre oss klar for en tur ut for å spise. Ny oppdatering så snart vi har opplevd noe mer gøy!

Welcome to Port Vila, Vanuatu

Dette er vel det landet vi er aller mest spent på. Mye fordi det ikke er verdens mest besøkte ferieland. Vi hadde knapt hørt om det da vi begynte å lete etter destinasjoner for turen vår, og at det i mange sammenhenger fremstår som et u-land. Pussig nok passa et stopp her ganske godt inn i flyrutene, og prismessig var det også helt innafor. Førsteinntrykket vårt var at topografien var annerledes enn Tonga (som var flat som en pannekake), og Fiji, som virket veldig tørr fra lufta, med brunt gress og fjellandskap. Her er det mye grønne åser, mye skog og mye jungel. Da vi kom ut av flyet slo varmen og fuktigheten i mot oss, og det kjentes mye varmere ut enn Fiji, til tross for at temperaturen her var noen grader lavere.

Flyplassen, var primitiv, som forventet. Ikke mange datamaskiner i passkontroll eller immigrasjonen her, så likt som Tonga.

Etter å ha lest om Vanuatu, så har vi sett at Taxier har prøvd å lure turister, så heldigvis fikk vi sjekket opp og avtalt pris på forhånd. Og vi ble i følge innehaveren på Coco Beach Resort ikke lurt.

Roaming fungerer ikke her, så vi har måttet gå til anskaffelse av egne SIM-kort, og vi kan nå være litt mere på nett enn tidligere. I tillegg har resorten gratis Wi-Fi, både på rommet, på stranda og ved baren.

Bungalowen vår er romslig, og med et helt ok bad. Det er myggnetting over alt, men noen småekle tusenbein har klart å finne veien inn på badet likevel. De er ikke plagsomme (enda).

Sto opp og spiste en deilig fruktfrokost, før vi skifta til badetøy. Det er korallbunn noen steder, så badesko er å anbefale. Det er ikke mange som bor her, så vi har nesten hele stedet for oss selv. Føler at vi er på enda en paradisøy.

Det er også mye liv i havet her, mye fargefull småfisk, konkylier og det er hvaler her også. Jeg drista meg til en kajakktur da en passerte rett utenfor her. Pulsen ble ganske høy når den kom opp bare få meter fra meg. Jeg følte meg ikke spesielt stor ved siden av den. Majestetisk møte!

 

Tongatime

Ting tar tid her. Om man bestiller middag kl 1830, så ikke forvent mat før 2030. Så møt opp mett når du skal ut på middag…

Mālō e lelei

Ankomst Tonga 

(Fun fact: Tonga er det eneste kongedømmet i Stillehavet). Vi kjente med en gang når vi kom ut av flyet at vi nå var kommet til Syden-land. Endelig. Skiltingen på flyplassen viste seg å bare være en oppfordring til å ikke gjøre som man ble bedt om. Multiplisert med en manglende kø-kultur så ble det bare kaos. Vi kom oss til slutt igjennom passkontroll og immigrasjonsmyndighet og ut i varmen. Der var det stor fest og allsang med trommer, ukuleler og andre instrument. Ikke for oss, men for en eller annen kjendis som var på samme fly som oss. 

Ikke før vi hadde tatt vårt første trekk av frisk Tonga-luft så var de der som gribber for å hive oss inn i den ene taxien etter den andre. Vi hadde heldigvis booket transport og fant vår 1,9 meter høye sarongkledde Sam. Etter et mislykket forsøk på å ta ut penger i en minibank så skulle vi stappes inni en Toyota Hi-Ace. 8 voksne, 2-3 barn, sjåfør og bagasje til enda fler. Så ordet “stapping” er nok det riktige ordet her. 

Etter en langsom og lang kjøretur på veier som aldri ville vært oppmerket på hverken kart eller GPS hjemme kom vi frem til resort’en og begynte å flette oss ut av bilen. Barnefamilien fikk sin Fale (bungalow) først. Så det tyske paret. Da det ble vår tur så ble det litt romstering og innehaveren ble tilkalt. 

Han lurte på om vi hadde booket…

Vi viste reservasjon og at vi hadde kommunisert tidligere om special requirements. Og joda, han fant reservasjonen… Online må vite! Og på Tonga er det ikke Online som gjelder. For mens man må booke online, så er ikke bookingen i boks før den er overført til papir. Og når man er på rehab så var slikt lett og glemme. Stakkars innehaver Sven. Vi fikk litt vondt av han nå. Han kunne videre melde at kokken hans (hans kone) hadde gått bort for 2 uker siden også, så han måtte også sørge for at alle gjestene ble sendt til ulike andre steder for middag på kveldene. Vi fikk enda mer vondt av han nå. 

Vi fikk et par øl, mens han skulle tenke på hvordan dette skulle kunne løses nå sent på natta. For han innrømte med en gang at feilen var hans. Etter litt tid hadde han funnet et sted er par kilometer nede i “veien”, det er ikke helt på høyde som der vi har booket, men er bedre enn ikkeno’. 

Siste flight i dag

9 timer til så er vi der!

Mellomlanding Singapore

Fakerten – 12 timer er langt! Og nå skal vi døtte meg fly i 10 nye timer…

Reisefeber

Bare dager igjen nå. Koffertene er fremme og tar opp plass i stua.
Men hva i alle dager skal vi pakke med oss? Det er ikke lett å prioritere plass til 5 uker i en koffert. Googling på “pakkelister” gir meg bare tips fra mammanett og kvinneguiden og er derfor ikke relevante for oss.
Vi kan ta med 30 kg hver vei, og det er jo supert, men på smårutene mellom øyene så er begrensningen 20 – 23 kg. Så det begrenser jo egentlig vekten vår til nettopp 23 kg.
Fredrik sin strategi blir nok å ha med litt ekstra klær til New Zealand som kan legges igjen der, for så å etterfylle garderoben i Sydney.